Her kjem flaumen av
Tome ord
Strøymande or munnane

Dei slamtunge elvane møtast
Midt mellom menneska
Vatnet eksploderer
Og ingenting blir alt

På denne sandgrunn
Byggjer me hus

---

Og me tvingar sjela til tystnad

Stilla hennar er bekken
Som uhøyrleg utholar bakken

I håp om å løysa opp mørk materie,
Hellar du boblar i blodet.

Berre eg ser kor lite det nyttar,

Eg krøllar tunga og kvessar blyanten
For eg har det du manglar, ta imot det, bruk det:

Her! er språket for det ordlause.